Splatterfilmen viser en over-interresse for den mennesklige kroppens sårbarhet og det teatralske ved dens lemlestelse. Sjangerens villighet til å vise bilder resten av samfunnet finner sjokkerende gjør at splatterfilmen deler noe av den samme grunnideologien som transgressive kunstretninger, eksempelvis Dada, Surrealisme og Fluxus. Her finner vi kunstformer som søker å overskride skikker eller moralske forestillinger i samfunnet. Slik kunst kjennetegnes ofte av et ønske om å sjokkere og forulempe, psykologisk forvridning, det groteske og mentalt usabile.

I så måte bygger Splatt 1 til 9 videre på Lise Bottolfs’ tidligere arbeider: Organisk masse og dens manipulasjon, det uklare skillet mellom naturlig og kunstig liv samt samspillet mellom det heslige og det vakre. Men der hvor tidligere arbeider tar opp relativt tunge biologiske problemstillinger er den nye serien befriende tom for slike. Her finnes ikke sjokk, horror eller ubehageligheter: Dette er avtrykk av myk masse som har landet på noe hardt, verken mer eller mindre. Bottolfs utforsker formene i seg selv, løssluppent og lekent, og formenes relasjon til utstillingsrommet. Med utgangspunkt i tilfeldige og virkelige ”flekker” har Bottolfs med serien Splatt 1 til 9 skapt en serie skulpturelle former med fokus på estetikk som spiller persepsjonen vår et puss: De er harde der vi forventer noe mykt og plastisk, konstruerte og plasserte der vi forventer tilfeldighet. Med Splatt 1 til 9 inviterer Bottolfs til en humoristisk og upretensiøs kunstopplevelse. Så enkelt kan det gjøres, faktisk.